Trygve Bruun Endal

Et naturlig første spørsmål – hvem er du?

Jeg heter Trygve Endal, er fysioterapeut i allmennpsykiatrisk poliklinikk, og har vært det siden 2014. Totalt har jeg jobbet rundt 10 år ved Solli. Tidligere jobbet jeg som kommunefysioterapeut i Båtsfjord, og hadde turnustjeneste i kommunehelsetjenesten i Fjell kommune og ved Kronstad DPS. I 2014 ble jeg ansatt på Solli fordi det var behov for en fysioterapeut i en studie som skulle undersøke effekten av kognitiv terapi kombinert med fysisk trening hos eldre med generalisert angstlidelse (PEXACOG-studien). Dermed havnet jeg inn i et forskningsprosjekt, egentlig uten noen tidligere forskningserfaring. I PEXACOG utviklet jeg treningsprotokollen og har også gjennomført trening og testing av deltakere i denne studien, samt sittet i prosjektgruppen. 

Underveis i PEXACOG-studien ble jeg inspirert til å øke egen kompetanse på forskning, og gjennomførte derfor en mastergrad i fysioterapivitenskap ved UiB, samtidig som jeg jobbet fullt på Solli. Samtidig har jeg bidratt til utviklingen av treningstilbudene og fasilitetene for både pasienter og ansatte i disse årene. Jeg er fagansvarlig for fysisk trening på Solli, og leder også regionalt nettverk for høyintensitetstrening som medisin i rusbehandling og psykisk helsevern på vestlandet. 

Jeg trives utrolig godt i jobben, og syns at det å få kombinere klinisk arbeid med forskning er helt ideelt. Utenom jobb er jeg også glad i trening. Jeg driver aktivt med styrketrening og løping, og er også medtrener for et Oldboys fotballag. Jeg bor på Nesttun sammen med samboer, og har fire barn i alderen 2-13 år.  
 

I det daglige har Trygve ansvar for gjennomføringen av studien TREPP (Trening for personer med psykoselidelse).

Planleggingen av TREPP startet i 2017. Bakgrunnen for studien var delvis at tidligere studier viste at personer med alvorlige psykiske lidelser, deriblant psykoselidelser, hadde en nedsatt forventet levealder på 15-20 år. Dette skyldes i hovedsak livsstilsrelaterte sykdommer og tilstander. Vi ønsket derfor å gi et behandlingstilbud som kunne bidra til å bedre pasientenes fysiske helse, og på denne tiden samsvarte også tilbudet godt med utviklingen av medikamentfrie forløp og samvalgsverktøy for psykose.  

Tidligere studier av fysisk trening for psykoselidelser hadde ikke inkludert kombinert høyintensiv styrke- og utholdenhetstrening. I første omgang var det derfor viktig å undersøke om denne typen trening var gjennomførbar for pasientgruppen. Vi ønsket derfor å teste om det var mulig å oppnå den generelle anbefalte treningsmengden som for befolkningen for øvrig.  

Vi startet opp med inkludering av deltakere til TREPP allerede i 2019, men på grunn av koronapandemien ble studien satt på pause, og startet ikke opp igjen før høsten 2022. Fra og med høsten 2023 har vi igjen hatt aktiv rekruttering av deltakere.  

I denne studien er det viktig at deltakerne møter trygge rammer, kompetent personell og godt utstyr for å gjennomføre treningen. Deltakerne gjennomgår testing av fysisk form og symptomer på blant annet psykose og andre psykiske symptomer før og etter trening, og så trener de i 16 uker her på Solli. Treningen foregår tre ganger i uken, med både styrke- og utholdenhet. Treningen tilpasses individuelt, men man følger en treningsmanual med progresjon. 

Etter gjennomført trening blir deltakerne intervjuet med et dybdeintervju for å undersøke deres erfaringer med treningen, forventingene de hadde før de startet og hva som står igjen etterpå, om de har oppnådd sine mål og fått ut av det det de håpet, og hva som skal til for at de skal fortsette å trene. Vi vet at det generelt er vanskelig for de fleste i befolkningen å nå de generelle anbefalingene om fysisk aktivitet, så dette er generelt interessant å få svar på. 
 

Det å gi seg i kast med noe som man gjerne tidligere har tenkt var vanskelig å gjennomføre er spennende. Hva motiverer deg til dette?

Jeg motiveres i hovedsak av tre ting. Det ene er forskning generelt. Jeg liker å jobbe strukturert og målrettet, og at det jeg holder på med har et start- og sluttpunkt. Det andre er relasjonen jeg får til pasientene. Det er motiverende å kunne bruke min kompetanse og erfaring på tilpasning til og motivasjon for trening til å hjelpe pasienter med psykiske lidelser med trening. Det er også belønnende når jeg ser den indre driven som kan dukke opp i pasientene, både når det gjelder trening, både for treningens egen del, men også som en del av hverdagen. Pasientgruppen i denne studien hadde jeg ikke mye erfaring med fra tidligere, og før jeg startet hadde jeg hørt at dette var en gruppe som var vanskelig å hjelpe. Samtidig er de blant de pasientene som trenger mest hjelp, og jeg opplever også at de har en stor driv til å skape endring, til tross for sine vansker. Det å se personer som har opplevd lite mestring med å gjennomføre ting få til dette, er veldig inspirerende. Jeg syns de viser meg stor tillit ved å la meg få ta del i dette, og jeg tenker at det å vise dem at jeg tror på dem er viktig her. Det tredje er naturligvis at jeg både personlig og profesjonelt er svært interessert i fysisk trening. Jeg vet at trening krever mye egeninnsats, men også at man får mye igjen for det. 
 

Mye forskning gjøres jo på utdanningsinstitusjonene og sykehusene, et godt stykke fra den virkeligheten pasientene til vanlig er i. Men din studie er en såkalt klinikknær studie. Hvordan syns du det er å gjennomføre forskning på denne måten?

Det er kjekt at det jeg gjør når jeg forsker ligner på det jeg gjør i ordinær behandling, og at forskningen primært er til for å hjelpe pasientene til å få et bedre tilbud. Sånn sett har jeg ikke ønsket meg en tradisjonell akademisk karriere med mer laboratoriebaserte forskningssettinger. Det er også kjekt at klinikken er positiv til gjennomføring av forskningen, og jeg tror at det delvis skyldes at de opplever at studien primært er der for å forbedre helsehjelpen pasientene får. I tillegg medfører ikke deltakelse i denne studien mye merarbeid for de andre behandlerne, og de opplever at forskningen i seg selv er verdifull for klinikken. 
 

Det er vel et mål for de fleste forskere at resultatene deres skal bli relevante. På hvilken måte vil resultatene fra denne studien være viktig for eksempelvis pasienter, fagfeltet eller samfunnet?

Primært så håper vi jo å kunne si noe om dette er et gjennomførbart opplegg i DPS-setting. Det vil blant annet kunne gi føringer på i hvor stor grad trening skal være en del av standard behandling. Jeg tror også at det vil kunne gi verdifull innsikt i hvordan vi kan motivere andre pasienter til trening. I tillegg er dette relevant i den påvirkningen programmet vil kunne ha på pasientenes fysiske helse. Vi vet at summen av bedre kondisjon, en sterkere og mer funksjonell kropp samt bedrete kognitive funksjoner som følge av fysisk trening kan påvirke risikoen for utvikling av sykdom. Dette gjelder blant annet diabetes, hjerte/karlidelser og flere typer kreft. For samfunnet som helhet så vil mindre fysisk sykdom føre til mindre bruk av helsetjenester, noe som er av betydning da pasienter med psykoselidelser står for en stor andel av ressursbruken i helsetjenesten.  

I tillegg betyr det også noe for meg med de mestringsopplevelsene og den sosiale arenaen og den gleden dette skaper for den enkelte deltaker. 
 

De fleste som har gjennomført forskningsprosjekter vet at dette ikke kommer uten utfordringer. Kan du si litt om hvilke utfordringer du så langt har møtt på og som du har måttet løse?

En utfordring knyttet til denne pasientgruppen er ambivalens til det å komme i gang med trening. Disse personene har gjerne en del erfaringer med å ikke få ting til, og ikke klare å følge opp ulike opplegg, og har derfor lav mestring som hindrer dem i å komme i gang. De kan også ha en del tanker om hvordan andre vil tenke om dem, at det vil bli veldig vanskelig å trene eller at det blir slitsomt og tungt. En del har også negative assosiasjoner til trening fra treningssentre og gymtimer tidligere i livet. Vi jobber med dette gjennom å forklare nøye hva deltakelsen innebærer i praksis, og trygge dem på at vi har tro på at de kan få det til. 

Tidligere har det nok også vært en utfordring at man som helsepersonell har liten tro på at disse pasientene vil klare å komme i gang og å fullføre et slikt treningsopplegg. Dette har nok bidratt til at ikke alle pasienter har blitt spurt om de ønsker å delta. Vi jobber med å få på plass en systematisk tilnærming til at alle aktuelle kandidater for deltakelse blir spurt. I tillegg er det en kontinuerlig jobb med å formidle tro på at det er mulig å få til, at det er viktig å la alle pasientene få en sjans, og også formidle erfaringer fra de som allerede har deltatt.  

Generelt i denne pasientgruppen er det også noe lavere funksjonsnivå, og de kan ha utfordringer knyttet til bolig- og økonomisituasjon samt generell struktur i livet som gjør det vanskelig å begynne med trening eller forplikte seg til noe langvarig. En del bruker også medisiner som i seg selv vanskeliggjør igangsetting, og for eksempel det å stå tidlig opp er utfordrende. Det siste løser vi blant annet med at treningsøktene legges til etter lunsj.  
 

Så langt i dette prosjektet, hva er det viktigste du vil formidle ut?

Vi er fortsatt tidlig i løpet her, men foreløpig erfaring er at dette får pasientene til! Deltakerne gir gode tilbakemeldinger, og formidler at de har oppdaget gleden og mestringsfølelsen ved trening. Noe de tidligere trodde var skummelt og tungt, viser seg å ikke være det.  

Og så er det jo noe med at det å tenke veien videre fra dette prosjektet, selv om man står midt opp i gjennomføringen, kan være viktig for å beholde et større perspektiv. Hvor ser du for deg at det er viktig at forskningen går videre? 
Generelt når det gjelder fysisk trening så er det viktig å finne ut av hva som skal til for at folk skal komme i gang med trening, og ikke minst hva som skal til for at de skal fortsette med det som en del av livsstilen. Jeg tror det er viktig med arenaer som skaper tilhørighet, mestring og glede ved å trene, og der det ikke er fokus på utseende og prestasjon, men på helse. Da er det egentlig ingen fasit på hvilken trening man skal drive med, så lenge man finner det man liker. Det viktigste er egentlig også bare å gjøre noe, det farligste er hvis man blir sittende helt i ro. Alt teller i denne sammenhengen! 
 

Sirevåg, K., Stavestrand, S. H., Sjøbø, T., Endal, T. B., Nordahl, H. M., Nordhus, I. H., Rekdal, Å. K., Specht, K., Hammar, Å., Halmøy, A., Mohlman, J., Hjelmervik, H., Thayer, J. T., & Hovland, A. (2023). Physical exercise augmented cognitive behaviour therapy for older adults with generalised anxiety disorder (PEXACOG): A feasibility study for a randomized controlled trial. BioPsychoSocial medicine, 

Kambestad, O. B., Sirevåg, K., Mrdalj, J., Hovland, A., Endal, T. B., Andersson, E., Sjøbø, T. V., & Stavestrand, S. H. (2023). Physical exercise and serum BDNF-levels: Accounting for the Val66Met polymorphism in older adults. Cognitive and behavioral neurology,  

Stavestrand, S. H., Sirevåg, K., Nordhus, I. H., Sjøbø, T., Endal, T. B., Nordahl, H. M., Specht, K., Hammar, Å., Halmøy, A., Martinsen, E. W., Andersson, E., Hjelmervik, H., Mohlman, J., Thayer, J. F., & Hovland, A. (2019). Physical exercise augmented cognitive behaviour therapy for older adults with generalized anxiety disorder (PEXACOG): study protocol for a randomized controlled trial. Trials, 20(1), s. 1-14.