Silje Haukenes Stavestrand

Silje – hvem er du?

Jeg er 34 år, er gift og har to barn. Som regel har jeg mange jern i ilden, og er opptatt av familie, klatring, jobb, sykling, strikking, tur, se på science-fiction og anime, og generelt ha en rekke prosjekter på gang. Jeg er utdannet psykolog, og er snart ferdig utdannet spesialist i klinisk voksenpsykologi. I tillegg gjennomfører jeg en doktorgrad på Solli DPS i samarbeid med UiB, gjennom det såkalte Dobbeltkompetanseprogrammet. 
 

Kan du fortelle litt om hva du forsker på?

Forskningen min omhandler bruken av fysisk trening i behandling av generalisert angstlidelse hos personer mellom 60-75 år. Vi vet fra tidligere at denne aldersgruppen har hatt noe lavere behandlingseffekt enn yngre voksne, og at dette nok skyldes aldersrelaterte endringer i hjernen.  

Vi har en helhetlig tilnærming til forskningsspørsmålene rundt psykisk lidelse, og er interessert i å vite mer om hvordan personene selv opplever endring som følge av behandling, i tillegg til at vi måler en rekke faktorer som vi tror påvirkes av behandling. Dette er både biologiske faktorer som cortisol, BDNF og DNA, hjerteratevariablitet, fysisk form, nevropsykologiske målinger av hukommelse og oppmerksomhet, og MR-undersøkelse som er hjerneavbildning. I forskningsprosjektet jeg er en del av gjør vi målinger over tid, såkalte longitudinelle undersøkelser, der vi ser på hvordan parametere endrer seg som følge av behandling og så etter seks og tolv måneder. Vi vet fra tidligere studier at endringer som følge av kognitiv terapi gjerne kommer etter en stund, og vi forventer derfor størst endring på en del av målene våre etter seks og tolv måneder.  
 

Hva var det med dette temaet som interesserte deg? 

Helt ærlig så var dette litt tilfeldig, og skyldtes at muligheten dukket opp. Men som person har jeg evnen til å interessere meg i mye forskjellig, og jeg har lenge hatt lyst til å drive med forskning. Jeg hadde en drøm om å gjennomføre en klinisk behandlingsstudie, men visste vel ikke helt hva det ville innebære i praksis. I tillegg har fysisk trening alltid vært viktig for meg, og et tema jeg har interessert meg for. I studietiden deltok jeg i ulikt type forskningsarbeid, og har jobbet med forskning relatert til ungdom som var på Utøya, aha-opplevelser og søvn.  
 

Som det meste av forskningen her på DPS-et, så er også din studie klinikknær og er tett på klinikken. Kan du fortelle litt om dette? 

Generelt vil jeg si at det både er veldig givende, men også veldig arbeidskrevende. Det er kjekt å gjøre det når du vet hvordan klinikken fungerer, og det er meningsfylt at pasientgruppen i studien er representative for pasienter på DPS-nivå. Dette til tross for at pasientgruppen faktisk ikke i hovedsak kommer fra DPS-et, for de har særlig blitt rekruttert eksternt. Dette skyldes nok at en del ikke søker hjelp når de har det vanskelig, at de ikke har fått et tilbud, eller at henviser ikke vet om det finnes tilbud for dem. Det vi vet er at personer i andre halvdel av livet har effekt av behandling, og de har stort sett de samme psykiske lidelsene som befolkningen ellers. Bakgrunnen for å sette i gang studien var også å øke fokus på denne aldersgruppen og behandlingstilbudet for dem.
 

På hvilken måte blir din forskning relevant? Enten for pasienter, samfunn eller annet.

Forskningen min blir relevant på ulike nivåer. Når det gjelder DPS-et så har vi implementert kognitiv atferdsterapi for generalisert angstlidelse, dette var en behandling vi ikke kunne like mye om her før studien. For forskningen sin del så vil studien avdekke om det er hensiktsmessig å fortsette med en kombinasjon av fysisk trening og kognitiv atferdsterapi for å få god effekt for pasientgruppen. Videre tenker jeg at forskningen min er relevant på samfunnsnivå på den måten av vi viser frem at gruppen vi har studert har nytte av behandling, og at vi også på den måten kan motvirke fordommer som ofte handler om at eldre ikke er mottakelige for psykoterapi. I tillegg har vi mange fornøyde pasienter. De flere har gitt tilbakemeldinger om positive endringer i sine liv, og det er motiverende! 
 

Hvilke utfordringer ser du i sammenheng med forskningen din? 

Hvilken ende skal jeg begynne i?! Det er vanlig med utfordringer i kliniske studier. Deltakerne lever sine liv, og det passer ikke alltid overens med strukturen som kreves i en randomisert kontrollert studie. Det er et stort logistikkarbeid å få gjennomført alle testene vi har, men vi mener at vi har klart å løse dette og har generelt god oppmøtestatistikk.  
En annen utfordring i dette prosjektet oppsto da pandemien traff i mars 2020. Vi stengte da ned hele studien, og selv om alle pasientene fikk tilbud om videre oppfølging så ble dette utenfor selve forskningsprosjektet, noe som har hatt relativt dramatiske følger for PEXACOG-studien. Da vi startet opp igjen måtte vi starte fra scratch, og rekrutteringen var en del treigere da. Datainnsamlingen var estimert å være ferdig i 2021, men vi ble to år forsinket. 
 

Hvis du skal gi noen få take-home beskjeder fra det du forsker på, hva vil det være? 

• Uansett hva resultatene fra studien til slutt viser, så vet vi at kognitiv atferdsterapi har effekt for aldersgruppen. 

• Til eldre: Om man strever – søk hjelp! Det er ikke for sent. 

• Det å gjennomføre en slik studie krever tålmodighet, og det har vært mange motbakker å stå i – men det kan man tåle når man syns det er kjekt. 
   

På hvilken måte tenker du det er viktig å videreutvikle ditt forskningsfelt?

PEXACOG er en studie som tangerer mange forskningsfelt. Når det gjelder fysisk trening så trengs det flere undersøkelser av når og på hvilken måte man legger det til som en del av behandlingen i psykisk helsevern. At det virker, det vet vi, men vi må vite type, dosering, intensitet og hvor systematisk treningen må være for å kunne tilpasse den best mulig. 
Når det gjelder eldre og psykisk helse så vet vi at eldre nyttiggjør seg behandling, men vi å vite når det skal være standard behandling og når vi må gjøre tilpasninger.  

Generelt vil jeg si at eldre er en ressurs som må få lov å være en aktiv samfunnsressurs. Det er stort engasjement hos eldre, og min erfaring etter å ha jobbet med mange av disse er at de er en utrolig flott gruppe.

Sirevåg, K., Stavestrand, S. H., Sjøbø, T., Endal, T. B., Nordahl, H. M., Nordhus, I. H., Rekdal, Å. K., Specht, K., Hammar, Å., Halmøy, A., Mohlman, J., Hjelmervik, H., Thayer, J. T., & Hovland, A. (2023). Physical exercise augmented cognitive behaviour therapy for older adults with generalised anxiety disorder (PEXACOG): A feasibility study for a randomized controlled trial. BioPsychoSocial medicine, 

Kambestad, O. B., Sirevåg, K., Mrdalj, J., Hovland, A., Endal, T. B., Andersson, E., Sjøbø, T. V., & Stavestrand, S. H. (2023). Physical exercise and serum BDNF-levels: Accounting for the Val66Met polymorphism in older adults. Cognitive and behavioral neurology,  

Frederiksen, K. P., Stavestrand, S. H., Venemyr, S. K., Sirevåg, K., & Hovland, A. (2021). Physical exercise as an add-on strategy to cognitive behavioural therapy for anxiety: a systematic review. Behavioural and cognitive psychotherapy, s. 1-15.  

Stavestrand, S. H., Sirevåg, K., Nordhus, I. H., Sjøbø, T., Endal, T. B., Nordahl, H. M., Specht, K., Hammar, Å., Halmøy, A., Martinsen, E. W., Andersson, E., Hjelmervik, H., Mohlman, J., Thayer, J. F., & Hovland, A. (2019). Physical exercise augmented cognitive behaviour therapy for older adults with generalized anxiety disorder (PEXACOG): study protocol for a randomized controlled trial. Trials, 20(1), s. 1-14.