Henning Monsen

Hei Henning! Kan du ikke begynne med å fortelle litt om deg?

Jeg kan vel etter hvert si at jeg er en aldrende mann på 42 år, gift og med to barn. Jeg har jobbet på Solli DPS siden 2007, og egentlig vært involvert i forskning store deler av tiden. Jeg begynte som forskningsassistent i 2008 i en studie om fysisk trening og panikklidelse, der jeg gjennomførte treningen med deltakerne. I 2012 fullførte jeg en mastergrad i kunnskapsbasert praksis i helsefag. Fra 2013 har jeg jobbet med implementering av og prosjekter knyttet til eBehandling på Solli. Jeg har også jobbet som kliniker i poliklinikken og vært nestleder ved poliklinisk avdeling A3.  
 

Du har vært involvert i prosjekter her ved Solli veldig lenge. Hva forsker du på nå?

Siden 2021 har jeg jobbet med et eBehandlingsprogram som heter «Helse og arbeid» som handler om å hjelpe sykemeldte tilbake i jobb, eBehandling – tilbud for å få flere i jobb. Bakgrunnen for dette prosjektet er at det å være sykmeldt over tid ikke er bra, og intensjonen så langt har vært å finne ut om dette eBehandlingsprogrammet er gjennomførbart. Det vi ønsker å se videre på er om det også hjelper folk å komme seg tilbake i jobb, altså se på effekten av det. Så langt har vi testet ut oppsettet, hva behandlerne som bruker det syns, samt hva som er opplevelsen av det hos pasientene. Det vi har funnet er positivt, og derfor skal vi gå videre med trinn 2 av dette prosjektet der vi skal undersøke effekten av programmet og implementere det bredere ut i klinikker i flere regioner.
 

Hva var det som gjorde at du ble interessert i dette temaet?

Helt i bunn ligger nok et behov for å fordype seg, skjønne hva som skjer. Jeg syns derfor at forskning er veldig gøy. Fra et lederperspektiv tenker jeg har vi har større og større vansker med å gi god behandling med begrensede ressurser. Så hvis vi kan lage som soma kan breddes nasjonalt så vil det være samfunnsøkonomisk gunstig. Jeg liker å kombinere mikro – og makroperspektivet her. Når det gjelder interessen for eBehandling så kommer den av en fascinasjon for digital behandling, og også hvilke fordommer slik behandling møter. Jeg liker nok litt å ha underdog-følelsen i det jeg gjør. 
 

Prosjektet ditt har intensjon om å gi et godt behandlingstilbud til pasientene våre. Hvordan er det å forske så tett på klinikken?

I utgangspunktet syns jeg det er veldig meningsfylt. Jeg liker at jeg gjør noe som springer ut fra et behov i klinikken, men at det også kan løftes til et høyere systemnivå og forhåpentligvis at det vil få betydning utenfor Solli.  
Ulempen med å forske så tett på klinikken er at det er litt ensomt, de direkte relevante forskningsmiljøene er ikke her. Men jeg har heldigvis et godt nettverk gjennom eBehandling.
 

På hvilken måte blir din forskning relevant?

Jeg mener at her finner man relevansen på flere nivåer. For pasientene så tenker jeg det blant annet særlig handler om at de skal få tilgjengelig behandling. eBehandling er på den måten et godt egnet verktøy. På DPS-nivå så tenker jeg at forskningen vil kunne øke pasientgrunnlaget for eBehandling som generelt behandlingstilbud, og på den måten ha potensiale til å avlaste klinikken. På samfunnsnivå så håper jeg at forskningsresultatene vil vise at vi kan få ned lengden på sykemeldinger, at pasienter som har behov for det vil få rask tilgang på behandling, og at vi skal kunne bidra til å øke digitaliseringen av helsetjenesten.  
 

Hvilke utfordringer har du allerede møtt på, eller tror du at du kommer til å møte i årene som kommer?

Som med mye annen forskning så vil også dette prosjektet ta tid. På den andre siden så tror jeg det vil være enkelt å inkludere deltakere i studien, sånn at selve rekrutteringshastigheten ikke skal ta for mye tid.  
Prosjektet rigges nå som en multisenterstudie, og det er klart at det vil kunne være en utfordring å få nok tid til å holde dem engasjert, motivert og tro mot den behandlingen vi skal gi. Men jeg tror at ved å ha en dedikert prosjektleder og ha mye innsats rettet mot implementering så skal det gå bra.  
En annen viktig utfordring handler om at helsevesenet i liten grad er rigget for digital behandling. Det er derfor viktig med gode støttespillere og folk som faktisk har erfaring med å gjennomføre forskning som har disse utfordringene slik at vi ikke trenger å finne løsninger som allerede har blitt løst tidligere.  

 
Hvis du skal gi noen få take-home beskjeder fra det du forsker på, hva vil det være?

Digital works! Resultatene vi har fra trinn 1 av dette prosjektet tyder på at deltakerne liker det.  
 

Du bidrar jo til å flytte forskningsfeltet med din studie. Men hva tror du skal til for å utvikle forskningsfeltet som helhet?

For årene som kommer så mener jeg det blir viktig å integrere kunstig intelligens i behandling og forskning. Det å ta steget inn i dette feltet tror jeg derfor vil være med å utvikle dette forskningsfeltet. I tillegg mener jeg det er viktig å rette forskningen etter det som er behovet i klinikken, og forske på det som er relevant. For å kunne gjøre god forskning på digitale behandlingsmetoder tror jeg også det blir viktig å ha et felles beslutningsorgan for en del av de utfordringene og problemstillingene som løftes gjennom denne typen forskning.

Johansen, H., Vøllestad, J., Sjøbø, T., Nordhus, I. H., Pallesen, S., Havik, O. E., ... & Hovland, A. (2020). To make a run for IT–A feasibility study of ICBT combined with physical exercise for patients with panic disorder. Psychiatry Research, 293, 113381. 

Hovland, A., Johansen, H., Sjøbø, T., Vøllestad, J., Nordhus, I. H., Pallesen, S., ... & Nordgreen, T. (2015). A feasibility study on combining internet-based cognitive behaviour therapy with physical exercise as treatment for panic disorder—treatment protocol and preliminary results. Cognitive Behaviour Therapy, 44(4), 275-287.